Foto: Oscar Qvale

Av Terje S. Sparby, filosof, Heidelberg

Diskusjonen om forholdet mellom natur og kultur er gammel, men ikke urgammel. Den begynner i det Descartes skiller mellom tenkende væren, res cogitans, og utstrakt væren, res extensa. Noe forenklet kunne vi si at dette skillet består av skillet mellom bevissthet og rom; bevisstheten er aldri i rommet – man kan aldri ta på bevisstheten – og rommet er aldri i bevisstheten; et ”indre” eller ”sjelelig rom” vil alltid kun være en metafor. Med Spinoza blir bevissthet og natur til to aspekter ved den samme absolutte substans, mens forholdet mellom disse – hvordan to vesensforskjellige attributter kan inngå i samme enhet – forblir uavklart. Leibniz ender opp med å postulere at Gud har sørget for at det er en orden mellom bevisstheten og naturen; når jeg kjenner smaken av god mat, blir beruset eller kjenner smerte, så er det Gud som sørger for at det er en sammenheng mellom den objektive materien og den subjektive opplevelsen. Det vil si, kaffe kunne smakt som blåmuggost, hvis Gud hadde gjort det slik, selv om utsiktene for dette neppe virker spesielt tiltalende for oss.

For alle disse tidlig-moderne tenkerne spilte Gud en viktig rolle. Hos Descartes, for eksempel, er det Gud som til syvende og sist garanterer at vi kan erkjenne objektivt, altså erkjenne ting utenfor oss, mens Spinoza’s panenteisme ser Gud i alle ting. Jo nærmere vi kommer vår egen tid, jo mer forsvinner Gud ut av bildet. Hos Kant blir det subjektet som blir bestemmende overfor objektet; alt som opptrer for oss er tankemessig eller ”perspektivmessig” bestemt, tingenes tilsynekomst har sin form fra oss og er alltid noe for oss. For eksempel: Forsøk å forestille deg et objekt i rommet. Dette vil alltid være et objekt slik det opptrer fra ditt perspektiv og altså ikke slik det er i seg selv. Så forsøker man kanskje å forestille seg objektet som summen av alle mulige perspektiver på det; igjen er referansen til perspektivet, altså til subjektet, avgjørende. Hva er objektet utenfor perspektivet? Er det ”utenfor” rommet? Hvis vi tenker oss tingen utenfor perspektivet har vi den bare som noe tankemessig bestemt, altså noe vi bare forestiller oss; for at noe skal være virkelig, vil nok de fleste si, må man ha sett det. Men da er det igjen vesentlig innenfor det perspektivmessige.

Dette betyr igjen at det blir uklart hva eller hvordan tingene vi ser er i seg selv, utenfor det rammeverket av tanke- og perspektivmessige former som de må inngå i for å være noe for oss. Kant redder riktignok en form for objektivitet; vi kan i det minste erkjenne ting slik de kommer tilsyne for oss, siden ting som kommer tilsyne er tankemessig bestemt – og tanker kommer fra oss. Prisen for dette er at vi ikke lenger har noen kontakt med hvordan ting er i seg selv. Dette standpunktet ligner det vi i dag gjerne inntar når vi sier at alle våre vitenskapelige teorier, alle våre eksperimenter, er subjektivt preget. Her betyr ”subjektivt” alt fra psykologiske preferanser og kognitive defekter (som at vi bare ser det vi leter etter), til samfunnsmessige og pedagogiske føringer. Vi ser det vi ser og tenker det vi tenker fordi vi er blitt lært opp til det. Dette er standpunktet som sier at alt er kultur; mot det står standpunktet som sier at alt er natur, og at vi i alle tilfeller har å forholde oss til det som kommer fra naturen som det gitte i våre teoridannelser. Nå kan vi spørre oss: Er det natur eller kultur som bestemmer at vi velger det ene eller andre standpunktet? Er det vår oppvekst eller er det ukjente evolusjonære mekanismer som styrer oss? I begge tilfeller ser vi oss styrt fra en fortid som vi bare har en svært begrenset tilgang til. Denne begrensede tilgangen fører også til at vi heller ikke kan si noe klart om samspillet mellom kultur og natur; det vil alltid være snakk om forholdet mellom forskjellige teorier. Om det er naturen eller kulturen som har prioritet forblir uavklart. Derimot vil nok de fleste hevde at til syvende og sist kommer alt fra naturen; subjektiviteten har vokst frem fra naturen, og ikke motsatt. Heller ikke de tildlig-moderne tenkerne mente at naturen kom fra det subjektive. Det vil si, de mente nok at det kom fra et absolutt vesen som er årsak til seg selv, og i større eller mindre grad utviser subjektivitet i betydningen personlighet.

Finnes det noen andre veier å gå enn den teologiske og den materialistiske? Ja, jeg tror det, selv om det nok mer er snakk om en mer eller mindre gjengrodd sti. Mellom Kant og vår tid kan man finne et kort tidsrom hvor det ble argumentert seriøst for at alt kom fra Jeg-et og ikke fra naturen. Med ”jeg-et” menes ikke Gud som et transcendent vesen, men det som du sier jeg til. Det som alltid er implisitt tilstede i alle dine erfaringer, som er der nå, som alltid har vært der og vil være der så lenge du er der. Forkjemperen for standpunktet at alt må ledes tilbake til jeg-et var en av Kants etterfølgere, nemlig Fichte. Fichte tok over mye av Kants tanker, men kastet idéen om at vi ikke har direkte tilgang til tingen i seg selv over bord. Det er jeg-et som gjør verden til verden, og ikke motsatt. I det hele tatt finnes det bare to mulige filosofiske systemer ifølge Fichte. Hvis vi betrakter oss selv og hvordan vi er i verden som bevisste vesener, finner vi at vi alltid står overfor et objekt i vår bevissthet. Vi er alltid intensjonale, altså rettet mot noe. Så kan vi spørre, hva er det mest opprinnelige i denne relasjonen? Er det objektet eller er det oss selv, subjektet? De to mulige systemene blir da: Enten begynner vi med objektet og forklarer subjektet ut fra det (noe som tilsvarer dagens naturalistiske eller materialistiske standpunkt), eller så begynner vi med subjektet og forklarer objektet ut fra det. Førstnevnte standpunkt kaller Fichte dogmatisme, det sistnevne er idealisme. Mennesker som har bestemt seg for det førstnevnte standpunktet er ikke stort bedre enn et stykke lava på månen, mener Fichte, siden de ikke er klar over betydningen av sin egen subjektivitet. Når vi sier at noe er et objekt, så har vi bestemt det som objekt; det er ikke noe i seg selv, men alltid noe vi har gjort det til. Subjektet er det eneste som kan bestemme seg selv, det er det eneste som kan ha seg selv som objekt. Slik sett er det det eneste prinsippet som virkelig kan forklare opprinnelsen til noe; det er det eneste virkelig aktive prinsippet.

Fichtes etterfølger, Schelling, mente at filosofien ikke bare kunne bestå av det idealistiske systemet; det måtte utfylles av en naturfilosofi, som nettopp forklarer hvordan subjektet oppstår fra objektet. Kun når vi har forklart subjektet fra begge sider, det vil si, ut fra naturen så vel som ut fra seg selv, vil vi ha et fullverdig filosofisk system. Schelling hevder altså at det er mulig å forstå hva objektet er i seg selv, uten referanse til et subjekt, eller uten referanse til et subjekt som objektet er et objekt for. Vi begynner riktignok fra subjektet som har seg selv som objekt, altså det fullt og helt selvbestemmende subjekt, men så abstraherer vi fra det subjektive i dette forholdet; vi tenker bort oss selv. Det som blir igjen – ifølge Schelling – er ren natur, ren objektivitet. Schelling utformer så et naturfilosofisk system som komplimenterer det idealistiske.

Fichte kan ikke fatte hva det er Schelling holder på med; har han glemt at den rene naturen alltid bare er ren natur for et subjekt? At det er umulig å tenke bort subjektet på noen meningsfull måte?

Implisitt innrømmer Schelling at man ikke kan det, og han ender opp med en slags dualisme. Han finner ingen reell overgang fra naturen til subjektet, like lite som han finner noen reell overgang fra subjektet til naturen. De to systemene blir stående side om side – de utfyller hverandre, men kan ikke forbindes. Grunnen er enkel: Det er ikke mulig å forklare hvordan jeg-et har skapt naturen. Naturen er gitt for meg; noe gitt jeg ikke har skapt. Grunnen for tilværelsen i det hele tatt ligger ikke i meg, men i det hinsidige. Objektet kan altså ikke forklares fra subjektet. Like lite finner man en overgang fra objektet til subjektet. Naturen utviser i høyden en blind vilje, men det bevisste jeg-et kan ikke komme i kontakt med denne viljen uten å gjøre den bevisst, og derfor kan det ikke vite hvordan denne viljen er i seg selv. Den naturen er en tenkt natur; naturfilosofien er en del av en filosofi, og en filosofi har alltid en filosof. Virkeligheten selv er utenfor filosofien.

Riktignok finnes det for Schelling i kunsten en mulighet for å oppleve naturen slik den er i seg selv og slik den opptrer i naturfilosofien. I kunsten kan man møte en vilje som opptrer som blind, en objektivitet som vil realisere seg gjennom et subjekt som den blir oppfattet av som blind overfor. Samtidig er kunstproduktet, den etterstrebede objektiviteten, noe som har sin kilde i jeg-et. Dermed er det oppstått en grunnleggende forbindelse mellom subjektet og objektet. Det mangelfulle i denne relasjonen er derimot at objektet det er snakk om er kunstproduktet og ikke verden. Likevel blir kunsterfaringen et bilde på hvordan jeg-et måtte stå i relasjon til verden for å kunne erkjenne hvordan det oppstår fra denne. For å forstå verden, for å forstå naturen, måtte vi oppfatte den som et kunstverk med opprinnelse i oss selv.

Jeg vil la dette stå som en påstand her. For å forstå forholdet mellom kultur og natur trenger vi en kultur, en aktivitet, som gjør seg selv til natur. Hva som ligger i det, hvordan det skal forstås, lar jeg stå åpent.

-

Terje Stefan Sparby (1979) er stipendiat og skriver på sin doktorgradsavhandling om Hegel ved universitetet i Heidelberg.

Kommunikasjon ses ofte på som en menneskelig aktivitet. Utveksling av informasjon, og utviklingen av diverse medier for denne utvekslingen har definert menneskelig historie (og ikke minst hvordan vi forstår selve historiebegrepet). Skrivekunsten gjorde hele den moderne historieoppfatningen mulig, siden det ble mulig å lagre og oppbevare informasjon over lange tidsrom. En kultur basert kun på muntlig overføring har en begrenset horisont av historisk informasjon, ettersom hvert ledd i overføringen tilsetter stor mengde ”farge” til originalen. Alfabetet gjorde det mulig å lagre ”objektiv” informasjon som forble det samme gjennom flere overføringsledd, samtidig som den forandret måten menneskene tenkte og kommuniserte.

”Societies have always been shaped more by the nature of the media by which men communicate than by the content of the communication”

- Marshall McLuhan

Men er kommunikasjon utelukkende en menneskelig aktivitet? Hvis kommunikasjon blir definert som utveksling av informasjon, som en toveisprosess og som en gjensidig prosess, kan man se lignende prosesser i naturen. Det mest nærliggende er dyrenes kommunikasjon, som i mange tilfeller kan ligne på menneskelig kommunikasjon, men også den tradisjonelt sett uorganiske delen av naturen består av slike prosesser (som f.eks kjemiske reaksjoner). Gjennom et slikt syn på naturen, som f.eks. kommer til uttrykk i Jesper Hoffmeyer sin biosemiotikk, kan man se den observerbare ”fysiske” naturen som en manifestasjon av underliggende kommunikasjonsprinsipp, som også virker i og gjennom menneskelig virksomhet.

Man kan se en utvikling av forskjellige kommunikasjonsnivåer i verden, der den ene ikke erstatter den andre, men der alle formene fungerer parallelt og i forskjellige lag. Man kan trekke en linje fra umiddelbar umediert utveksling av informasjon gjennom aktivitet og reaksjon i den uorganiske verden til en symbolsk utveksling av informasjon i dyreriket og til slutt til menneskelig kommunikasjon, der denne symbolske utvekslingen er blitt bevisst seg selv.

Disse lagene er ikke atskilte, og hos mennesket eksisterer alle lagene oppå hverandre. Man er en del av flere parallelle prosesser samtidig, og det er nettopp denne sammensetningen av kommunikasjonsnivåer som er spesifikt menneskelig, slik alle andre eksistensformer har sine spesifikke sammensetninger.

Slik sett kan f.eks. post-humanismen (som frontes av bl.a. Raymond Kurzweil) og den ekstreme futurismens forsøk på å skape ”det nye mennesket” ses på som et forsøk på å frigjøre seg fra kommunikasjonsprosessene som ligger under nivået av symbolsk selvbevissthet, og kun beholde det øverste nivået og å innlemme de underliggende i fullstendig kontrollerte former. Om dette er mulig å realisere er vanskelig å vite, men resultatet vil uansett bli noe annet enn vår nåværende forståelse av det menneskelige, og kan man da, som Michel Foucault sier, ”vedde på at mennesket vil bli utvisket, likesom et ansikt risset i sand i strandkanten”?

Man kan også se på diverse ”mystiske” retninger i religion og filosofi som forsøk på å finne tilbake til en mer umiddelbar og universell kommunikasjon som befinner seg på ”lavere” nivåer, fri for symboler. Man kunne si at et mulig neste kommunikasjonsnivå er et der selvbevisstheten finner en universell og umediert kommunikasjonsmåte, uten å måtte gi avkall på sin egenart.

Dette blir fint!